Jeg fikk et tilbakefall igjen

OBS! Dette innlegget kan inneholder triggende tekst og bilder.

Jeg fikk et tilbakefall.

Hei dere. Da er det en ny uke og jeg skal selvfølgelig ha et nytt kapittel, men ikke akkurat i dag. I dag skal jeg snakke om noe som skjedde på fredag, altså i helgen som var. Jeg har jobba veldig mye med fagene jeg nå tar, jeg ble helt i sjokk når eksamenskarakteren min kom, jeg har skrevet her og vlogga på Snapchat. Jeg har vært flink til å balansere alt, men det jeg ikke har vært flink til, er å se signalene. Jeg har gjort alt akkurat passe og gjort alt slik at jeg klarer å gjennomføre alt. Problemet er at jeg har ikke villet innse den depresjonen jeg nå er i. Jeg vil gjerne kunne dra på byen hver helg (litt overdrevent), men dere skjønner. Jeg vil føle meg litt mer «normal» til tider. Jeg vil føle meg som mange andre på min alder gjør, jeg vil klare like mye som de og jeg vil være like sosial som de. Dette er noe jeg sliter med å akseptere og på fredag sa det stopp. Jeg har klart å holdt alle de dumme tankene unna (til en viss grad), men på fredag fikk jeg et tilbakefall. Alt rant over og jeg klarte da å selvskade igjen. Selvskadingen kom med frustrasjon, sinne og ikke minst at jeg var så utrolig lei meg. Dette med sinne og frustrasjon, går kun mot meg selv. Jeg er frustrert og sint fordi jeg ikke klarer alt som de fleste vennene mine klarer, jeg føler meg svak. Det å ha slitt psykisk i så mange år, tærer virkelig på.

Jeg sliter med å akseptere at jeg blir mye oftere sliten enn de som ikke har samme diagnoser som meg eller som ikke sliter psykisk. Det er mange som misforstår en vanlig depresjon hos meg og den depresjonen jeg kan få pga min ADHD og BPF. Siden jeg har den indre motoren som går inni kroppen min hele tiden, gjør dette at det kjennes ut som hver dag er en hard treningsøkt. Dere vet sikkert alle hvordan det kjennes ut å være skikkelig fysisk sliten, dette føler jeg nesten konstant. Jeg må derfor finne en balanse når det kommer til alt; Mat, trening, sosialt samvær, prestasjoner og hvile. Det er veldig mange av de rundt meg som ikke klarer å forstå helt den type ADHD jeg har. Det er mange som tenker at det kun er en vanlig depresjon jeg har (der trening og kosthold kan gjøre meg bra), men dette er ikke en vanlig depresjon. Dette er en depresjon som jeg kan få med min ADHD og det er ganske stor forskjell på det å være konstant sliten (pga adhd) og å ha en vanlig depresjon. Det er så mange som misforstår og som virkelig ikke klarer å sette seg inn i denne situasjonen. Men for å kanskje gjøre det litt lettere for dere, kom jeg med eksemplet med en hard treningsøkt, det kan også sammenlignes litt med ME til tider. Det at jeg er så sliten hele tiden.

Jeg blir sliten av nesten ingenting og må derfor hvile meg godt før jeg f.eks. skal på fest, bursdager eller bare ut for å spise. Alt som gjelder sosial samvær, må jeg hvile meg til. Noen ganger har jeg ikke hvilt nok, og dette fører til at jeg kanskje kan virke uinteressert eller fjern, eller virke utrolig sliten (noe jeg er). Jeg må også dra hjem tidligere enn mange, fordi jeg blir som regel utslitt i flere dager etter et arrangement. Det å ha vært selvskader i så mange år tidligere, gjør det ekstra ille når et tilbakefall kommer, og det er dette jeg nå må bruke for å virkelig se alt jeg faktisk har fått til. Jeg klarer faktisk å reflektere rundt dette temaet, jeg klarer å se at dette var dumt, jeg klarer ganske bra å fokusere på de tingene jeg har fått til og jeg skal virkelig jobbe hardt nå for at dette ikke skal skje igjen. Men gjør det det, er det ikke noe å skjemmes over, da skal jeg reise meg opp og fortsette på den veien jeg er på.

På fredag ble hodet mitt fylt med tanker og følelser som ikke var gode. Jeg mistet rett og slett kontrollen i noen minutter. Jeg selvskadet igjen, jeg måtte rett og slett kutte meg for å få utløp for alt. Dette er noe som gjør meg enda mer flau, sint på meg selv, såra og ikke minst redd. Denne redselen gjaldt mest mine nærmeste, fordi jeg vet hvor langt jeg har kommet, og jeg vet at alle «snubler» noen ganger, men dette er noe mine nærmeste kanskje ikke klarer å tenke på der og da, som gjør at de blir redde og tenker det verste. Jeg har gått mange skritt fram og nå ett tilbake, men en ting jeg skal fokusere på nå, er alt jeg har fått til. Jeg kan ikke la meg knekke av dette tilbakefallet. Selvskadingen hjalp meg jo egentlig ikke noe. Det gjorde at jeg fikk utløp for den store tornadoen inni meg, men jeg vet jo at det finnes 1000 andre ting jeg kan gjøre i stedet for å holde på meg destruktiv atferd.

Noen folk har mange arr som ikke synes, jeg har noen som synes og noen som ikke synes. Heldigvis er jeg heldig som har en hud som gror fint og jeg er veldig flink til å ta vare på sårene. Men budskapet mitt her er, IKKE SKAD DEG SELV FOR Å FÅ UTLØP FOR TANKER OG FØLELSER! Det finnes så mange andre alternativer du/vi kan gjøre.

Jeg skal nå fokusere på at jeg faktisk først gikk i dusjen for å prøve å få ut tanker og følelser. Jeg gikk også fram og tilbake på badet og følte meg veldig hjelpesløs før det gikk galt, jeg skulle heller satt meg ned på gulvet, eller skrevet en kjele med en gang jeg kjente det begynte å stige. Jeg tråkket feil og må nå finne tilbake veien jeg har gått i mange måneder nå. Jeg skal klare å komme meg ut av dette! Jeg vet at jeg er sterk og jeg må bare drite i hva alle sier og mener. Jeg prøver så godt jeg kan og det er bra nok. Jeg vet at jeg klarer å slutte med selvskadingen (jeg har jo slutta, men har nå da hatt et tilbakefall) og jeg skal etter hvert klare å få meg en fast jobb. Jeg må bare ha noen hjelpemidler på veien. Jeg skal starte å studere til høsten (håper jeg), og jeg kan da ikke jobbe, fordi jeg vet jeg ikke har energi til det i tillegg til studiene. Dette er noe jeg bare må godta og finne meg i, det må også de rundt meg. Jeg har også fått dette anbefalt av mine behandlere og mine nærmeste, så jeg må nesten høre på de også, og å gjøre dette for min egen del. Jeg vil ikke havne utenfor og så langt ned som jeg nå og tidligere har gjort. En ting jeg også klarte, som jeg må fokusere på, var at jeg faktisk skrev en kjele etter hendelsen. Jeg la meg i senga og skrev alt jeg hadde på hjertet og utfordret tankene mine.

Jeg skal klare det! Jeg gjør en bra nok jobb! Alle kan ramle litt, men jeg skal komme meg opp igjen. Jeg må godta at ting er som de er nå, også må jeg gjøre det beste ut av slik situasjonen min er nå. Jeg er bra nok og jeg vet at når livet er bra, er det supert! Jeg lever på at jeg klarte det så bra på eksamen, jeg skal på årsmøtet snart, jeg skal holde foredrag for ungdommer og jeg skal på en veldig fin og lang ferie i sommer.

Jeg er bra nok og jeg skal også komme meg igjennom dette denne gangen også!

  • Martine-Othelie Almaas

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no