En sykdom ingen fysisk kan se

Sommeren før sjuendeklasse var første gang jeg våknet av en smerte jeg aldri hadde kjent før, og denne følelsen kunne heller ikke beskrives. Denne natta lå jeg over til en venninne, og jeg måtte snike meg ned på do tidlig på morgenen. Jeg hadde så vondt i magen, ryggen og nedover lårene, og jeg ante ikke hva som skjedde med kroppen min. Når jeg fikk satt meg på do oppdaget jeg noe uvanlig. Det var nemlig blod på papiret, og ja.. det stemmer, jeg hadde fått menstruasjon for første gang. Jeg fikk vekket venninnen min, og hun ga meg da et bind, og så måtte jeg dra hjem på grunn av smertene.

Det gikk ikke mange gangene før jeg først dro til helsesøster ved barne- og ungdomsskolen jeg gikk, og hen ba meg kontakte fastlegen min. Mamma kontaktet legen fordi smertene under mensen var så intense, og jeg måtte være mye borte fra skolen hver gang jeg hadde menstruasjon. Legen ba meg starte på p piller for å dempe smertene, noe det gjorde i noen år.

Etter noen år på p piller, begynte blødningene å komme oftere og uregelmessig, og smertene kom uansett om jeg hoppet over mensen, og jeg skjønte ikke hva det var. Jeg gikk til legen for å få mer informasjon, og ble henvist til gynekolog.

Gjennom hele perioden har jeg hatt og har i dag et åpent forhold om dette til mamma og de rundt meg, og mamma har vært og er klippen i livet mitt. Hun fortalte på denne tiden om ei venninne som sleit mye under menstruasjon, og valgte å snakke med henne om min situasjon. Venninnen fortalte at hun hadde fått en diagnose som heter endometriose, og dette sa hun vi burde nevne for gynekologen. Jeg begynte å lese meg opp på denne diagnosen, og fant ut at nesten alle symptomene stemte. Når jeg endelig fikk kontakt med en gynekolog og forklarte smertene, og om det eventuelt kunne være endometriose, ba hen meg om å starte på p sprøyte, som da skulle være det sterkeste prevensjonsmiddelet, og som skulle fjerne menstruasjonen min helt, noe det også gjorde.

Det gikk litt over et år med p sprøyte, og jeg begynte å få smerter uten blødninger, og humøret mitt hadde aldri vært på topp. Jeg ville ikke ha klemmer fra noen, ingen nærhet fra noen som helst måte, og følte meg mye sur, lei meg og flat i stemningsleie. Etter mye tanker og grublinger med meg selv, fant jeg ut at jeg siden første gangen jeg begynte på p piller, nesten ikke hadde opplevd latterkramper. Latterkramper var noe som oppstod sjeldent, og som jeg virkelig satt pris på om skjedde meg. Jeg lo til tider, og følte meg ikke følelsesløs, men de latterkrampene jeg så de rundt meg opplevde, skjedde ikke meg ofte. Jeg husket bare tiden med mye latter før bruken av prevensjonsmiddel. Jeg dro så til legen en gang til, og ble henvist til gynekolog på nytt, og denne gangen ble det til en ny. Jeg forklarte alt jeg hadde opplevd, om venninnen til mamma, og ba om å bli utredet for endometriose, noe jeg ikke ble. Jeg ble satt på p piller igjen, og fikk beskjed om at dette var den beste behandlingen for meg. Det var ikke nødvendig å bli sendt til operasjon, fordi de ikke fant noe på ultralyd.

Etter nesten et år orket jeg ikke denne kampen mer, det måtte jo være endometriose eller noe annet. Det er ikke mange som må planlegge alt ut i ifra sin egen menstruasjon. Jeg har måttet og må planlegge hvor jeg skal, om det er do i nærheten, om jeg har smertestillende tilgjengelig, og om det er en seng/ sofa å sove i/ slappe av på. Alt har bare vært og er håpløst når jeg har mensen. Mensen for meg er helt forferdelig, og til slutt ble jeg endelig hørt. Jeg bestemte meg for å kontakte gynekologen igjen, og denne gangen tok jeg med mamma. Mamma kunne være den som fortalte og bekreftet hvordan hver menstruasjon hadde vært og er for meg. Jeg måtte virkelig ha støtte med meg, fordi jeg var så lei av å ikke føle meg sett eller hørt. Det er også dette som gjør meg mest opprørt og skuffet over helsevesenet. Det skulle ikke lange samtalen til før gynekologen plutselig sa, “jeg tror som dere sier at dette er endometriose, og jeg skal henvise deg til St. Olavs for operasjon for å finne ut om dette stemmer”. Dette følte jeg og tror jeg kun ble gjort fordi jeg hadde med meg mamma som kunne forklare alt sammen med meg.

Heldigvis ble jeg henvist, og høsten 2019 ble jeg operert og der fant de ut sammen med MR bilder at jeg hadde endometriose i buk. Det kan godt hende det ligger andre steder også, men fordi jeg forhåpentligvis skal kunne få egne barn, ville de ikke gjøre mer en nødvendig under denne operasjonen. Legene på sykehuset og gynekologen min, kunne også bekrefte at det var prevensjonsmidlene jeg hadde brukt, som hadde påvirket humøret og stemningsleie mitt i alle de årene. Jeg bestemte meg derfor å slutte på p piller og prevensjonsmidler for meg generelt, og i etterkant har jeg opplevd latterkramper mer enn jeg tror jeg noen gang har gjort, og jeg elsker det. Jeg føler meg mer som meg selv, glad, fornøyd, humoristisk og generelt mer lykkelig.

Helt siden første gang jeg fikk mensen hos venninnen min, har hver menstruasjon vært et helvete. Det er mye blod, smerter, kvalme, febersymptomer, diare, trøtthet/ slitenhet, ubehag ved samleie generelt og ubehag under eggløsning og før selve menstruasjonen.

Jeg har tenkt lenge på å skrive om dette, helt siden selve operasjonen, men jeg har ikke funnet tid og sted for å klare å skrive det. Jeg har tenkt mye om at dette kanskje ikke er nødvendig, eller at folk skal kunne tenke negativt om meg, men dette er og vil alltid være en del av mitt liv og hvordan jeg har det. Derfor er det viktig å bruke den stemmen jeg har til å sette lys på denne sykdommen, fordi den trenger virkelig mer forskning, og de som rammes av dette trenger mer og bedre behandling og oppfølging. Etter jeg fikk diagnosen ved St.Olavs, har jeg ikke opplevd noe oppfølging i ettertid, og har dermed måttet lese meg opp på Google om diagnosen og anbefalinger rundt den. Dette er synd. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne snakket med en fagperson om det, og fått hjelp og tips til hva jeg kan gjøre for å eventuelt få det bedre både fysisk og psykisk, med tanke på denne sykdommen.

For meg har det tatt ca. åtte år for å finne ut om denne sykdommen. Gjennomsnittet for å få diagnosen er sju år, og dette er alt for lenge, men det er kvinner som bruker flere år enn dette på utredning, og slik bør det ikke være. Derfor er det viktig å snakke om denne diagnosen, slik at kvinner som er og blir rammet får tidlig behandling, og ikke minst blir tatt på alvor hele veien pluss oppfølging før, under og etter.

Det jeg vil komme frem til med dette innlegget er, at hvis du sliter med noe og ikke føler deg sett eller hørt, ikke gi deg! Dette gjelder hva som helst. Det er synd at en ofte faktisk må ha med seg støttespillere for å få sine saker frem i lyset, men man må aldri gi opp uansett om man er alene eller har noen ved sin side. Det kan være en grunn til at det er slik det er, og det var derfor også viktig for meg å finne ut/ eventuelt utelukke om det var en sykdom som var grunnen til smertene og blødningene mine. For hver gang jeg hadde mensen og sa det var menssmerter, følte jeg folk så rart på meg og ba meg om å ta meg sammen. Men det var og er en grunn til de smertene jeg har, og endelig fant jeg det ut. Så ikke gi opp, uansett hva det er! Og til informasjon, så har ikke dette noe med mine psykiske lidelser å gjøre, men det påvirker så klart min psykiske helse å ha så mye vondt.

Endometriose er en sykdom det virkelig bør bli snakket mer om og forsket på. Det er mange kvinner der ute som sliter med det samme, og derfor vil jeg oppfordre dere alle til å støtte, like, bli medlem, snakke mer om eller donere til den gule sløyfen som står for endometriose, og til endometrioseforeningen. Dette er ikke et samarbeid med foreningen, men generelle tanker fra min side etter jeg selv fikk diagnosen, og bekreftet at dette faktisk er en sykdom som rammer mange kvinner der ute. Selv om man kan oppleve motgang, er det viktig å se de små gledene i hverdagen også. Ta vare på hverandre og dere selv, og husk at man aldri er alene.

https://www.endometriose.no/omoss

  • Martine Othelie Almaas

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no