“Endte med at jeg førsøkte å ta mitt eget liv”

Takk for åpenhet!

For noen dager siden fikk jeg inn en mail med en historie fra en av dere lesere. Denne personen er et forbilde, og er utrolig sterk som velger å dele dette med dere andre og meg. Denne personen ønsket å være anonym, noe som er veldig forståelig. Det denne personen forteller kan være med på å skape åpenhet, og er med på å vise at alle mennesker har en historie, men at det går an å kjempe seg gjennom tunge hendelser. Jeg er utrolig takknemlig for at personen har valgt å dele, og jeg ønsker denne personen all lykke i framtiden og jeg håper virkelig h*n kan fokusere på barna sine og jobbe seg gjennom alt vondt. Denne personen fortjener virkelig at livet blir bra nå!

“Føler jeg har opplevd for mye i livet på for kort tid.

En barndom med omsorgssvikt.
Psykisk og fysisk terror har satt sine spor.
Det ble aldri oppdaget av barnevernet.
Lurer veldig på hvordan de kunne hjelpe meg den gangen.
Har alltid følt meg uønsket og avvist av mine foreldre.
Søstera mi har prøvd å være der for meg men hun sleit med seg selv også stakkar.
Hun valgte å flytte hjemmefra 15 år gammel.
Da ble jeg veldig alene på mange områder.

På skolen ble jeg mobba.
Måtte bytte skole flere ganger men det ble like ille.
Der følte jeg meg også avvist og uønska.
Ingen lærere eller voksne så det.
Endte med at jeg ble veldig inneslutta, depressiv og sint på livet.
Gikk i min egen boble og begynte å høre stemmer.
Kjefting.
Du er ikke verdt en dritt!
Ta livet ditt!
Tankekaoset ble verre.

Oppturene kom i voksen alder.
Jeg begynte å jobbe, veldig mye.
Stress hver dag med tunellsyn.
Jeg møtte veggen flere ganger uten å ta hensyn til min egen psyke og fysiske helse.
Det endte med depresjoner.

Jeg møtte min første kjæreste.
Ja det stemmer min første, har alltid hatt dårlig selvtillit.
Vi giftet oss etter noen år og fikk to barn sammen.
Hun fikk kreft noen år senere.
Jeg fikk store depresjoner og klarte ikke å jobbe.
Hun valgte å gå fra meg og møtte en ny mann i livet hennes.
Da ble jeg veldig syk, psykisk syk.
Orket ikke mer, klarte ikke å tenke klart.
Angsten og uroen herjer i kroppen.
En følelse av at noe spiser deg innvendig.
All energi blir spist opp av angsten.
Klarer ikke å puste lenger.
Panikkanfallet kommer.
Ønsker ikke å leve.
Husker ikke så mye av de dagene.
Endte med at jeg førsøkte å ta mitt eget liv.
Den største smellen i livet mitt.
Jeg fikk hjelp på DPS etter henvisning fra fastlegen min.
De tok meg på alvor.

Noen måneder etter møtte jeg min andre kjæreste.
Vi var sammen i noen år.
Mitt andre samlivsbrudd skjer.
Depresjonen kommer tilbake, like sterk som under det første bruddet.
Jeg ringer psykologen min, det blir en krisetime.
Jeg klarer å holde meg fast.
Holde meg fast i livet!

Kort tid etter og lange behandlinger for kreft, dør moren til barna.
Hele verden raser sammen.
Stakkars barna.
Jeg er nå aleneforsørger.
Livet er urettferdig!
Jeg er sint på alt, livet og meninga med alt!

Etter mange år med traumatiske opplevelser, stress, depresjoner, oppturer, tankekaos, mareritt og selvmordsforsøk fikk jeg endelig hjelp av ei psykolog på DPS.
Hun er veldig hyggelig, forståelsesfull, hjelpsom og lytter uten å avbryte.
Jeg har aldri åpnet meg for noen før.
Jeg valgte å være 100% ærlig om alt.
Hun utredet meg og det resulterte i sjokkbeskjeden:
“Du har bipolar 2 diagnose og ptsd.”
Det var et fremmedord for meg frem til hun forklarte at det tidligere het manisk depressiv.
Bestemmer meg for å prøve medisiner for å få det mer stabilt.
Prøver å finne riktig medisiner, noe jeg føler er veldig vanskelig.
Føler jeg blir min egen forsøkskanin.
Jeg går nå på bipolarkurs for å lære å leve med sykdommen på en best mulig måte.

Klarer ikke jobbe lenger.
Takler ikke stress.
Er nå under behandling på DPS en gang i uken.
Veldig vanskelig for meg å skrive om dette.
Men føler det er min måte å hjelpe meg selv på.
Kanskje det kan hjelpe andre også som strever og har det vanskelig.
Livet er verdt å leve, leve videre for barna.
Jeg er en evig fighter!”

Tusen takk for en sterk, rørende og inspirerende historie. Dette er et bevis på at det går an å holde motet oppe, og til slutt fokusere på at livet faktisk er verdt å leve!

Vil du også dele din historie eller en opplevelse fra ditt liv som har endret deg? Ta kontakt med meg enten på Facebooksiden min eller mail: martineotheliealmaasblogg@gmail.com

  • Martine-Othelie Almaas

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no